Project Publications

Publications of the TRAUM – Transforming Author Museums project. This will be added to as more publications appear.

Academic monographs

[—]

Academic articles/chapters in edited books
  1. Hendrix, Harald. “His Master’s House. Pilgrimages to the Homes and Haunts of Great Italian Authors”, in Matteo Brera and Susanna Grazzini, eds., ‘Tu se’ lo mio maestro e ‘l mio Autore’: Dieci studi su ‘authorship’ e intertestualità culturale, Firenze: Cesati, 2017, pp. 23-33.
  2. Watson, Nicola J. “At Juliet’s Tomb: Anglophone Travel-writing and Shakespeare’s Verona, 1814-1914”, in Silvia Bigliazzi and Lisanna Calvi, eds., Shakespeare, Romeo and Juliet, and Civic Life: The Boundaries of Civic Space. New York: Routledge, 2016, pp. 224-237.
Academic journal articles
  1. Aarbakke, Thea. “Emma & Edvard – Kjærlighet i Ensomhetens Tid. Munchmuseet i Oslo. 28. Januar 2017-17. April 2017”. Nordisk Museologi 1 (2017): 152-56.
    http://hdl.handle.net/11250/2467436
  2. Egeland, Marianne. “Bjørnson og Aulestad: «Uadskillelige» Og «Uløselige»? Fortellinger Om En Dikter og Hans Hjem”. Sakprosa 10.1 (2018): 1-38.
    http://dx.doi.org/10.5617/sakprosa.5837
    Beliggende 18 km nord for Lillehammer åpnet Aulestad som nasjonalmuseum i 1935, innkjøpt etter en landsomfattende innsamlingsaksjon på 1920-tallet. Bjørnstjerne Bjørnsons hjem er et av landets eldste og mest komplette husmuseer. Gitt den nærmest standardiserte mytifiseringen av dikterhjem som unike, litterære steder med privilegert tilgang til forfatteren, hvilken strategi benyttes i konstrueringen av relasjonen mellom Bjørnson og Aulestad som «uadskillelig» og «uløselig» til tross for at ingen av hans mest kjente verk ble skrevet der? Materialet som undersøkes, dekker mer enn hundre år. Det er ført i pennen av personer med nær tilknytning til Bjørnson og med særlig ansvar for å etablere en særegen Aulestad-diskurs, som bygger opp om den nasjonallitterær myten om mannen og stedet: venner, familiemedlemmer og museumsforvaltere. Biografer og litteraturhistorikere trekkes inn i analysen for å perspektivere skildringene. Fordi det var Karoline Bjørnson som faktisk skapte det hjemmet vi kan besøke, og som bodde der desidert lengst, utgjør kjønnsdimensjon i materialet, en integrert del av prosjektet. Å avdekke tema som i likhet med Aulestads nazistiske «arv» ikke inkluderes, er like relevant som å påpeke mønstre og endringer i diskursen over tid. Parallelt med at kvinners samfunnsmessige posisjon ble styrket, minket Karolines betydning i museumspresentasjonene.
  3. Egeland, Marianne (2018). “Aulestads besværlige arv: ‘Godviljens høvdingsete’ og ‘nazireir’. Historisk Tidsskrift: 297-315.
    http://doi.org/10.18261/issn.1504-2944-2018-04-02
    Bjørnstjerne Bjørnsons hjem Aulestad i Gausdal åpnet som nasjonalmuseum i 1935, finansiert med innsamlede midler etter en landsomfattende kampanje på 1920-tallet. Innsamlingsaksjonen ble støttet av kjente personer innenfor politikk, kultur og næringsliv og et bredt spekter av organisasjoner. Aftenposten fungerte som det ledende kampanjeorganet for å mobilisere nasjonen: Det norske folket skyldte både Bjørnson og seg selv å bevare for fremtidige generasjoner dette enestående «aands- og kulturcentrum i Norge», hjemmet til nobelprisvinneren, landets ukronede konge og største mann. Frem til andre verdenskrig var Aulestad synonymt med et «godviljens høvdingsete», men under okkupasjonen omgjorde dikterens yngste sønn gården Aulestad nærmest til en propagandasentral for NS. Erling Bjørnson agiterte for Tyskland og nasjonalsosialismen på møter, i radioforedrag og avisartikler som ble trykt over hele landet. Han brukte Aulestad og sitt berømte navn i propagandavirksomheten og hevdet at faren ville ha tiltrådt hans syn. Erling Bjørnson ble dømt til ti års fengsel for landsforræderi og til å betale en stor erstatningssum. Også andre nære familiemedlemmer med Aulestad som adresse ble dømt for landssvik. Dette motbildet av Aulestad er lite kjent i ettertid. Den påfallende motsetningen mellom et «godviljens høvdingsete» og et «nazireir», og hvordan museets forvaltere har håndtert den besværlige arven, utgjør kjernen i artikkelen. Artikkelen faller i tre deler: I den første delen analyseres kampanjen for å erverve Aulestad og argumentene som ble benyttet den gang. I den andre delen undersøkes Bjørnson-familiens mapper i landssvikarkivet og argumentene de fremmet for sitt syn, og i den tredje delen studerer jeg fortellingen om Aulestad – et av landets eldste og mest autentiske husmuseer, som museets representanter har fremmet i og for offentligheten.
  4. Nath, Atanu, and Parmita Saha. “A Theoretical Positioning of Self and Social Identities as Antecedents in Cultural-Experiential Tourism”. Academica Turistica 10.2 (2017): 115-28.
    http://academica.turistica.si/index.php/AT-TIJ/article/view/94
    Museums are often regarded as a cultural destination, however they stand distinct from other purveyors of culture in that they consciously attempt at a less pronounced social and cognitive dissonance among the audience it covets. In their strife for continuity as an overarching goal, museums by necessity have moved away from being torchbearers of heritage and interpretive centers thereof, to being experiential centers and thus facing challenges associated with a duality of roles. Conscious democratization and integration efforts to draw in the masses require commensurate marketing strategies, while at the same time museums strive to offer an experience that is in effect personal. It is our contention that museums offer a unique and valuable opportunity for theoretical and empirical work in tourism consumer behavior research. To such end, this research reviews the constructs identity seeking (selfidentity), identity projection (social identity) as determinants of motivation in cultural experiential tourism. Motivation is considered along the dimensions of reflective and recreational motivation. A theoretical framework of relationship between identity and motivation to explain pre and post visitation attitude formation and behavioral intention in cultural experiential tourism is proposed, along with methodological notes on pursuant empirical research to validate the framework.